Enkelte stillingsutlysninger er fascinerende lesning.
Du klikker deg inn med en tanke om at dette kanskje kan være en spennende jobb. Men etter hvert som du skroller nedover kravlisten, innser du at arbeidsgiveren egentlig ikke ser etter én person. De ser etter en hel avdeling, kamuflert som én enkelt stilling.
Du skal helst være strategisk og operativ på samme tid. Både selvstendig og ekstremt samarbeidsorientert. Strukturert til fingerspissene, men lynrask til å snu deg rundt.
På kompetanselisten krysses det gjerne av for HR, budsjettstyring, prosjektledelse, kommunikasjon, IT-forståelse og endringsledelse. Og du må helst kunne starte førstkommende mandag.
Ønskeliste fra en annen verden
Det er forståelig at man ønsker seg flinke folk. Men noen ganger lurer man på om teksten er skrevet av noen som faktisk vet hva arbeidshverdagen skal bestå av.
Annonsene ender opp som en ren ønskeliste til jul:
«Vi søker et overmenneske som kan alt om litt, litt om alt, og som smiler bredt når alt annet koker. Førerkort klasse B er en fordel.»
Problemet med slike lister er at de virker mot sin hensikt. De mest samvittighetsfulle kandidatene – de som faktisk har selvinnsikt nok til å vite at ingen mestrer seks fagfelt til perfeksjon – lar være å søke.
Tilbake sitter man med dem som er best til å pynte på virkeligheten. Og vi glemmer fort at et menneske er langt mer enn CV-en og kulepunktene sine.
Hva må egentlig på plass fra dag én?
Det er en vesentlig forskjell på hva som er kjekt å ha, og hva stillingen faktisk krever fra første arbeidsdag.
Ingen kan alt fra start, men mye kan læres. Ofte er det dessuten folk med en litt uvanlig fagkombinasjon som ser de mest åpenbare blindsonene i en bedrift. En som har jobbet med logistikk, drift eller praktisk koordinering, kan tilføre perspektiver ingen stillingsbeskrivelse forutså.
Både arbeidslivsforskning og HK-dirs retningslinjer for realkompetanse peker på at uformell erfaring og tilpasningsdyktighet ofte veier tyngre i praksis enn formelle sjekklister.
Neste gang en stilling skal lyses ut, sparer man mye tid på å stille tre enkle kontrollspørsmål:
- Hva er det absolutt viktigste denne personen må levere på?
- Hva må kandidaten kunne fra dag én?
- Hva kan vi faktisk ta ansvar for å lære opp selv?
Kanskje slipper vi da å jakte på den sagnomsuste poteten med mastergrad, ti års fartstid og spisskompetanse på alt mellom himmel og jord.