Det begynner alltid med en uskyldig tanke:
«Jeg skal bare fikse en liten ting.»
Det kan være en ulyd i bilen, en innstilling på telefonen som har hengt seg opp, en nettside som ikke oppfører seg, eller en dørklinke hjemme som sitter litt løst.
Hvor vanskelig kan det egentlig være?
Svaret er, uten unntak: Betydelig vanskeligere enn du tror.
Den naive fasen
I starten rår optimismen. Man har en plan, verktøyet er funnet fram, og man har kanskje sett en to minutters video på YouTube der en fyr med rolige hender viser nøyaktig hva man skal gjøre. Det ser lekende lett ut.
Etter ti minutter oppdager man at videoen gjelder en litt annen årsmodell.
Etter tjue minutter innser man at den aktuelle skruen sitter bak et deksel som krever at håndleddet har tre ekstra ledd.
Og etter en halvtime har man avdekket et helt nytt problem man overhodet ikke ante eksisterte.
Nå er det personlig
Det er her prosjektet skifter karakter. Det handler ikke lenger om å fikse feilen for funksjonens skyld. Nå handler det om stolthet. Det er deg mot maskinen.
Du begynner å finkjemme obskure forumtråder fra tidlig 2000-tall og finner omsider en bruker som hadde nøyaktig samme feilmelding i 2017. Hjertet gjør et lite hopp. Vedkommende fant løsningen!
Tråden avsluttes med: «Løst, fant ut av det.»
Uten en eneste forklaring på hva han faktisk gjorde. Takk for den.
Tidsbegrepet som rakner
Det mest fascinerende er hvordan hodet regner tid i slike situasjoner:
- Før start: 10 minutter.
- Etter første feilskjær: En halvtime, maks.
- Etter at nye deler må løsnes: «Må nesten bare få ferdig dette nå.»
- Etter to timer: «Jeg er jo teknisk sett over halvveis.»
- Etter fire timer: Verktøyet ligger spredt over hele gulvet, og du husker knapt hva du egentlig startet med.
På et tidspunkt har man brukt langt mer tid, energi og frustrasjon enn det noen gang ville kostet å bare leve med feilen. Men det er for sent å snu.
Varselsignalet
Jeg har begynt å innse at setningen «jeg skal bare» burde utløse et rødt blinkende lys.
Det betyr ikke at man skal slutte å prøve. Det ligger en enorm mestringsfølelse i å finne ut av ting selv, og man lærer jo utvilsomt noe underveis. Men det kan være lurt å legge inn litt slingringsmonn.
Ikke fordi oppgaven i seg selv er så umulig. Men fordi du aldri helt vet hva som skjuler seg bak det første dekselet.
Neste gang jeg skal fikse noe, skal jeg sette av hele ettermiddagen.
Jeg skal bare gjøre det først.