Det er litt spesielt å komme helt til målstreken, bare for å oppdage at det var noen andre som fikk passere den først.
Jeg har nylig vært gjennom en rekrutteringsprosess hos Steigens største arbeidsgiver. En prosess som innebar tester, intervjuer, praktiske oppgaver og en god del forberedelser. Jeg hadde lyst på jobben. Det skal jeg ikke legge skjul på.
Til slutt stod det mellom tre kandidater. Jeg var én av dem, men det ble ikke min tur denne gangen.
Selvfølgelig er det skuffende. Man bruker tid, energi og ikke minst en del tanker på en slik prosess. Man forbereder seg, forsøker å vise hvem man er, hva man kan og hva man mener man kan bidra med. Og et sted underveis begynner man kanskje også å se for seg hvordan det kunne blitt.
Men sånn er det. Det er én stilling og flere kvalifiserte kandidater. Noen ganger er det små forskjeller som avgjør. Andre ganger handler det om at en annen kandidat passer bedre til akkurat det arbeidsgiveren trenger der og da.
Det jeg likevel sitter igjen med, er en veldig god opplevelse av selve prosessen.
Jeg opplevde å bli møtt på en ryddig og ordentlig måte. Jeg følte meg ivaretatt underveis, fikk anledning til å vise hvordan jeg tenker og arbeider, og opplevde at det var rom for en reell dialog. Det er ikke nødvendigvis en selvfølge i en rekrutteringsprosess.
Og akkurat det har fått meg til å tenke litt.
Vi snakker ofte om rekruttering som arbeidsgivers mulighet til å finne den rette personen. Om kompetanse, erfaring, personlighet og hvem som passer best inn i organisasjonen. Alt dette er selvfølgelig viktig.
Men rekruttering handler også om menneskene som søker. Om dem som bruker kvelder på å skrive søknader, forberede presentasjoner, gjennomføre tester og stille til intervju. De legger noe av seg selv på bordet. De viser fram både det de kan, og det de håper å få muligheten til å utvikle videre.
Da mener jeg at måten de blir møtt på, betyr noe.
En kandidat som ikke får jobben, bør ikke nødvendigvis sitte igjen med følelsen av å ha kastet bort tiden sin. Man kan være skuffet over utfallet og samtidig ha respekt for prosessen. Man kan gå derfra uten tilbud om jobb, men med en opplevelse av å ha blitt sett og tatt på alvor.
Det synes jeg denne arbeidsgiveren fortjener ros for.
For min egen del tar jeg med meg erfaringene. Jeg har fått utfordret meg selv, jobbet med problemstillinger jeg synes er interessante, og fått anledning til å reflektere over hva jeg kan bidra med i en ny rolle. Det har også gitt meg noen nye perspektiver på egen kompetanse og hva jeg ønsker å jobbe videre med.
Så nei, det ble ikke ny jobb denne gangen. Men det betyr ikke at det var bortkastet.
Noen ganger er det faktisk mulig å tape konkurransen om jobben, men likevel vinne noe på veien.
Noen ganger er det fullt mulig å tape konkurransen om stillingen, men likevel vinne ny innsikt og motivasjon på veien. Nå rettes blikket framover – mot neste mulighet!