Om mobiltelefoner, mikropauser og hvorfor sjampoflasken en gang var god nok underholdning.
Vi har erklært krig mot stillheten. Våpenet er en liten glassplate i lomma, og offeret er den gode, gamle evnen til å gjøre absolutt ingenting.
Husker du nittitallet? Ikke musikken eller de uforklarlig posete buksene, men pausene.
Det fantes en tid da heisen til fjerde etasje betydde å stirre på etasjeindikatoren og gjøre sitt beste for å unngå øyekontakt med fremmede. Å vente på bussen betydde å sparke i grusen, telle biler og lure på hvorfor akkurat den ene naboen alltid hadde så dårlig tid. Hos tannlegen bladde man apatisk i et fem måneder gammelt eksemplar av Illustrert Vitenskap. Og på do fantes det bare én livline hvis man ble sittende litt lenger enn planlagt: baksiden av sjampoflasken.
Vi leste om Sodium Laureth Sulfate, Aqua og Cocamidopropyl Betaine med en konsentrasjon som om vi forsøkte å knekke hemmelige koder fra en fremmed sivilisasjon. Det var ikke spesielt spennende, men det var det vi hadde.
I dag blir vi utålmodige hvis en video bruker mer enn to sekunder på å komme til poenget.
Hva skjedde egentlig med oss?
Den digitale redningen
Svaret ligger selvsagt i lomma.
Heisen finnes fortsatt. Det er blikket som har flyttet seg. På et par tiår har smarttelefonen nærmest utryddet alle naturlige tomrom i tilværelsen. Rødt lys? Sjekk varslene. To personer foran deg i kaffekøen? Tre nyhetsoverskrifter og en video av en katt som spiller piano. Venter du på at kaffemaskinen skal bli ferdig? Du har jo allerede åpnet appen for å sjekke været, selv om du kan se ut av vinduet.
Vi har outsourcet kjedsomheten til teknologien, og i starten virket det som en ubetinget seier. Tenk at vi aldri mer trengte å kjede oss! Hele internett, mens vi sto i kø for å kjøpe melk.
Men medaljen har en bakside, og den heter rastløshet. Har du noen gang glemt telefonen på stuebordet idet du skulle på badet? Det er ingen krisesituasjon, men man kjenner en snikende uro. Hva i all verden skal man feste blikket på nå? Flisene? Fugemassen? Har det skjedd noe nytt med silikonfugen siden sist?
Hjernen har blitt så vant til stadig påfyll at et halvt minutts stillstand nesten føles som en systemfeil. Så vi finner frem telefonen. Et varsel her, en video der, og plutselig har vi brukt ti minutter på å se mennesker vi aldri har møtt gjøre ting vi aldri kommer til å gjøre, på steder vi aldri har vært.
Hva hodet driver med når du ikke passer på
Forskere har brukt en del tid på å finne ut hva hjernen gjør når vi lar den være i fred. Svaret er litt som med en tenåring som blir alene hjemme en helg: Den finner på noe selv. Da blir det de kaller default mode network mer aktivt, hjernens standardnettverk. Det er her dagdrømmingen holder til, sammen med gamle minner, selvransakelse og alle samtalene du burde ha vunnet.
Og dette gjør vi mye oftere enn vi tror. I en Harvard-studie fra 2010 fikk 2 250 personer en melding på telefonen i løpet av dagen. De ble spurt om hva de holdt på med, og om tankene var rettet mot det samme. Svaret var at tankene vandret i snitt 46,9 prosent av tiden. Nesten halvparten av tiden er vi altså mentalt et annet sted enn der kroppen befinner seg. Hodet er på ferie, mens kroppen står igjen i kassakøen og passer på handlekurven.
Det gjør oss dessverre ikke så mye gladere. Deltakerne var gjennomgående mindre fornøyde når tankene vandret enn når de var til stede i det de gjorde. Noe av tiden går nok med til å grave seg ned i hva man burde ha svart til han som sa noe irriterende på jobb for tre dager siden. Det er ikke spesielt produktivt, men det kan være ganske tilfredsstillende.
Men innimellom skjer det noe bedre. Vi kommer på ting vi hadde glemt. Vi kobler sammen to ideer som ikke har noe med hverandre å gjøre. I 2014 lot de britiske psykologene Sandi Mann og Rebekah Cadman folk gjøre kjedelige lese- og skriveoppgaver først. Etterpå gjorde de det bedre på enkelte kreative oppgaver.
Kjedsomhet kan altså gi kreativiteten et lite puff i ryggen. Forskerne gjorde det vi andre bare snakker om: De lot folk kjede seg på ordentlig.
Det betyr ikke at du bør be sjefen om flere regneark. Men kanskje er ikke all den stille tiden vi stadig prøver å fylle, bortkastet likevel.
Det kan også forklare hvorfor de beste ideene så ofte dukker opp under oppvasken, på en tur uten podkast på øret eller i dusjen. Steder der hodet fortsatt får drive med sitt, uten at noen hele tiden forteller det hva det skal tenke på.
Når vi fyller hvert ledige sekund med andres tanker, bilder og meninger, blir det mindre plass til våre egne.
En liten øvelse i ingenting
Dette er ikke et opprop for å kaste smarttelefonen på havet og flytte inn i en jordhytte. Jeg har ingen planer om å begynne å sende brev med frimerke eller slå opp telefonnumre i en katalog. Teknologi er fantastisk, og livet er for kort til å bruke lang tid på å finne ut når nærbutikken stenger.
Men vi trenger ikke fylle absolutt alle øyeblikk.
Neste gang du står i en litt for lang matkø, venter på et tog som er tre minutter forsinket eller sitter alene i en heis, la telefonen ligge i lomma. Se deg rundt. Studer folkene som haster forbi. Tell sprekkene i asfalten. Stirr ut av vinduet og la tankene gå sin egen vei.
Du kan få en god idé. Du kan komme på noe du hadde glemt. Eller du kan bare stå der og glo uten å få noe som helst ut av det.
Og det er helt greit. Vi trenger ikke gjøre alt til en aktivitet, et forbedringsprosjekt eller en anledning til å lære noe nytt. Noen ganger er det mer enn nok å være til stede uten å ha noe spesielt fore.
Og skulle rastløsheten bli for stor, finnes det fremdeles råd. Sjampoflasken har tross alt ikke gått av moten. Ingredienslisten er ikke like spennende som TikTok, men den har i det minste ingen kommentarfelt.
Kilder og videre lesning
- Yeshurun, Y., Nguyen, M. & Hasson, U. (2021). The default mode network: where the idiosyncratic self meets the shared social world. Nature Reviews Neuroscience.
- Killingsworth, M. A. & Gilbert, D. T. (2010). A Wandering Mind Is an Unhappy Mind. Science.
- Mann, S. & Cadman, R. (2014). Does Being Bored Make Us More Creative?. Creativity Research Journal.